Da har jeg sendt inn en mail til Språkrådet og spurte dem hva det virkelige navnet på vareskilleren er. I tillegg har jeg lagd en spørreundersøkelse hvor alle kan stemme på de navneforlaga som er kommet de siste dagene.
Så da kommer spørsmålet: Hva er det beste navnet på denne pinnen?
Det er lørdagskveld. Min kjære og jeg har vært på kino. På vei hjem gikk vi helt fra Nationaltheatret til Oslo S. Mens vi gikk langs høyre side av Nationaltheatret havnet vi bak to homofile menn som gikk og holdt hverandre i hånden. I min verden er ikke det så rart, så jeg smilte bare litt for meg selv. Jeg smilte helt til vi møtte en guttegjeng med glattbarbert skalle og skinnjakke. Akkurat da gjengen gikk forbi de to homofile guttene er det en som sier “BØG!” litt halvhøyt. De to homofile guttene reagerer ikke, men forsetter sin rolige samtale. Den ekle gutten går et par skritt til og snur seg og roper “HOMSE!” De to homofile guttene reagerer fremdeles ikke.
Det er nå jeg gjerne skulle fortalt at jeg som det rettskaffne menneske jeg liker å tro at jeg er, ble forandret til Super-Gunnz, fløy bort til denne ekle gutten, tok godt i jakkekraven hans og fløy bort til Grønland hvor gutten ble tatt hånd om tante og onkel politi.
Dessverre gikk jeg bare videre uten å si noe. Jeg ble faktisk ganske overrasket. Jeg er nok ganske naiv, for jeg trodde faktisk ikke at dette var vanlig i dag. Jeg vet jo at to jenter som er sammen slipper billigere unna enn to gutter, men alikevel. Min kjære og jeg har nok sluppet veldig billig unna, ingen av oss har fått ropt noe som helst etter oss.
De menneske vi omgås har enten ikke noe problem med at vi er to jenter som er kjærester eller så er de høfflige nok til å ikke vise meg at de mangler respekt, likeverd og toleranse!
Min kjære og jeg er kontaktlærere for 50 elever til sammen. Vi har valgt å være åpne og ærlige ovenfor elevene våre om hvem vi er. Forhåpentligvis fører det til at disse 50 ikke løper rundt og roper “BØG!” en lørdagskveld!
På vei fra Brynseng til Nationaltheatret så jeg ham for første gang. Først så det ut som om han hadde på seg en rosa hettegenser med lilla ruter, men da vi skulle av oppdaget jeg hvem han var! Det var The Onepiece Man! En godt voksen mann med ølmage ikledd en onepiece! Jeg ble stum! Jeg tenkte først at dette må være en skrulling, men etter en stund gikk det opp for meg at han egentlig er ganske modig!
Det fins mange kjærlighetsmetaforer og kjærlighetsråd. Noen er gode, andre er blitt til en klisjé for lenge siden. Min far sa til meg en gang at kjærlighet er det å gi i fra seg den siste sjokoladebiten. Dette rådet har jeg hatt mye nytte av. De som kjenner min kjære vet at hun er over gjennomsnittet glad i sjokolade, og ved å bruke min fars råd har jeg man en gang skaffet meg plusspoeng som kjæreste.
Da jeg var singel hadde Lilleengel og jeg mye moro av kjærlighetsmetaforen som jeg liker å kalle for Stigespillet. Den gikk ut på at kjærligheten er som et stigespill. Du starter frisk og rask på starten. Du ser kun mulighetene spillbrettet kan gi deg. Du ser mållinjen, du øyner håpet. Terningen kastes og du er i gang. Du kommer deg et stykke bort på spillbrettet, du møter noen som er litt sjarmerende. Du kaster en gang til. Du får seks. Du får gå opp en stige og er kommet opp et plan. Sola skinner og du er veldig glad. Du kaster terningen igjen. Det blir seks en gang til og du er skikkelig heldig, opp enda en stige. Forholdet går virkelig bra, dere har flyttet sammen. Terningen kastes igjen og du får tre. Tre er et flott tall, du kommer opp til det øverste plan, alt går din vei. Du er nesten ved målet! Terningen kastes, du får fire. Fire tar deg til den nest siste ruta. Alt faller i grus. Stigen tar deg helt tilbake til start. Forholdet har tatt slutt og du begynner på nytt. Du står på starten og lurer på hva gikk galt. Du ser utover spillbrettet, mulighetene er få og fallgruvene store. Du kaster terningen og prøver igjen. Du håper det går bra denne gangen, men du husker godt hvor vondt det var å falle ned den lengste stigen.
1. april 2010 gikk jeg i mål, jeg runda stigespillet. 
Jeg tror min kjære er godtsjuk! Du lurer kanskje på hvordan jeg kan komme med en slik ubegrunnet anklage? Jo, det skal jeg fortelle.
I løpet av en reklamepause sitter hun og småklager over at hun aldri finner sjokolade rundt omkring i huset slik som de gjør i Freia-reklamen. Etterpå himler hun med øynene over barna i Europris-reklamen som ikke har tid til å spise smågodt. “Man har alltid tid til smågodt!”, sier hun mens hun rister på hodet.
Jeg er nok rett og slett en menneskekjenner!
Jeg observerer at vi kan se frem til kvalitetsTV med en ny sesong med Paradise Hotel. På TVreklamen er det en smarting som forteller at han ikke er god til å sjekke damer og at han ikke er spesielt sjamerende, men heldigvis har han utseende med seg.
Hvor finner TV3 disse gutta hen?
Livet er en lek! I alle fall bør man unne seg å leke hele livet igjennom. Kanskje ikke hele tiden, men mye av tiden. Alt blir enklere når man leker, og spesielt kjipe ting.
Jeg er veldig glad for at jeg er lærer. Jeg får bestemme mye over min egen hverdag. Hvis jeg har lyst til å leke midt på dagen, kan jeg det. Ikke nok med at jeg kan leke når jeg vil, men jeg har alltid 25 lekekammerater som alltid er klar for å leke sammen med meg. De 25 lekekammeratene er alltid henrykte når jeg har lyst til å leke med dem. Hadde de visst at jeg egentlig lurer dem til å lære, hadde de nok kanskje ikke vært så fornøyd med meg, men det de ikke vet har det ikke vondt av.
I dag var vi to voksne som lekte boblebuksa på en elev. Det var veldig gøy!
Jeg elsker jobben min! I morgen klokken ett er jeg på skøytebanen sammen med mine 25 lekekammerater og spiller hockey. Og jeg er best på banen, selv om jeg suger på skøyter.
Det har vært kaldt en stund nå. Frosne vannrør og snørr som fryser i nesen. I går ble det plutselig mildvær, bare -5•C. Faktisk er det så mildt at vi ikke har brukt en eneste vedkubbe de to siste dagene. Og som om det ikke er nok gikk jeg hjem fra jobb uten lue og votter!
Det er utrolig hvor tilpassningsdyktige vi er!
En av guttene i klassen min har seks kjærester. Alle seks går i samme klasse. Han sier det er bare på tull, men jeg ser en god del forelska blikk rundt om i klasserommet. Kjenner jeg gleder meg skikkelig til all grininga når de begynner i syvende, når det ikke er tull lenger.
Grunnen til at kjæresteriet er i gang, er nok på grunn av discoen vi hadde for litt siden. Da var det to gutter som danset med alle jentene. (Det er jo viktig at alle får være med.) Ikke rart at det ble et par kjærester etterpå. Jeg har en mistanke om at guttene passer på at alle får danse og at alle får være kjæreste bare for at alle skal være inkludert. Gleder meg til å undervise om monogami.
Som en fantastiske læreren jeg er, viste jeg selvfølgelig NRKs dekning av Obamas besøk i spisingen i dag til mine elever. Mine elever er elleve år og er som elleveåringer flest.
Vi begynte å se da Obama og Stoltenberg skulle møte pressen. Stoltenberg åpner med å fortelle hva han og Obama har pratet om, og selvfølgelig om det flotte samarbeidet USA og Norge alltid har hatt.
Med en gang Stoltenberg åpner munnen, begynner samtlige 25 elever å le. Det ler og de ler! Det vil ingen ende ta! Jeg skjønte etter hvert at de lo av Stoltenbergs engelsk. Verken elevene mine eller læreren deres er over gjennomsnittet i engelsk ennå, men alle var enige om at de var mye bedre enn statsministeren i muntlig engelsk.
